Da har jeg for første gang fått se og kjenne på kroppen hvordan det både er å ringe 113 og hvordan det er å havne i sykebil.

Det hele begynte egentlig lørdag ettermiddag ca kl.14 hvor jeg fikk vondt i brystet under en treningstur med påfølgende svimmelhet.
Jeg fullførte ,som alltid,planlagt trening men i timene som fulgte hadde jeg store brystsmerter med litt svimmelhet av og på.
Prøvde å ignorere smertene ved bl.a å være sjåfør for min søster og dra på besøk,men det funka egentlig dårlig så når jeg da kom hjem rundt kl.03 på natten valgte jeg å ringe 113.
Nå skal det sies at dette fikk jeg beskjed om av hjertelegen for 2 og en halv uke siden at hvis jeg opplevde nye smerter som ikke avtok evt at de ble sterkere enn sist skulle jeg ringe 113 og når da i tillegg søstra , søskenbarnet mitt og hans kone ymter frempå at 113 sikkert er lurt,ja så ringer jeg.



113 AMBULANSE.
Jeg har sett noen få program på TV om denne tjenesten på oppdrag, men man må nesten oppleve det selv for å forstå hvor dyktige ambulansepersonell er og hvor fantastisk kommunikasjon det er mellom akuttmottak,leger,sykepleiere og ambulanse.
Etter å ha ligget i ambulansen i ca 20min og tatt EKG samt fått noen tabletter, ble det da vurdert dithen at de ønsket å følge meg opp på sykehuset.
Jeg fikk en spray(nitroglserin) i ambulansen og da forsvant smertene i løpet av kort tid,men kom litt tilbake igjen etter ca 20min,men dog ikke i samme styrke.

RINGERIKE SYKEHUS.
Ankommer sykehuset rundt 0445 og etter ca 1t på akutten ble jeg vurdert dithen at jeg skulle legges inn for observasjon.
Det var mye blodprøver,mange blodtrykksmålinger ,mange samtaler,røntgen og hele tiden tilkoblet tråløs EKG.


Jeg har vel sagt det før,men jeg har bare gode ord å si om Norsk helsevesen,Ringerike sykehus og samtlige personell jeg har vært i kontakt med og det begynner å bli endel 😉
Jeg har jo følt de gangene jeg har vært der at «jeg er den viktigste pasienten på hele sykehuset» ,jeg er selvfølgelig ikke det,men den tryggheten personellet har gitt meg er bare å klappe i hendene for og man føler seg trygg og respektert 🙂

Etter alle prøver og tester kommer legen frem til at jeg kan reise hjem relativt tidlig……..tror jeg ble permittert rundt 1130.

Det var forresten hyggelig å treffe en gammel kjenning når jeg ventet på søstra som skulle hente meg…..så Ingeborg Øderud det var kjekt selv om du kjefta litt på meg når det gjaldt trening 😉



HVA NÅ VIDERE?
De funn som er gjort har jeg ikke noe problemer med å fortelle til omverdenen.

Noe er genetisk,noe er selvforskyldt men kan ramme alle uavhengig av hvor godt eller dårlig trent man er og hvordan livsstilen forøverig er,men selvfølgelig hjelper det med en såkalt sunn livsstil med riktig kosthold,mosjon og søvn…..men ingen regel uten unntak.

Høyt blodtrykk som medisiner nå har klart å redusere,men som jeg sannsynligvis må fortsette på resten av livet.
Klare tegn på at jeg om kort tid må på medisiner pga lavt stoffskifte.
Et hjerte som ved belastning får endel flere ekstraslag enn anbefalt,skal utredes videre.
Ligger på grenseverdiene når det gjelder bl.a røde blodlegemer,noe som da skal sees på om det kan være en årsak til det utover kosthold.
Samt endel småting som skal følges opp.
Så nå frem til neste sykehusbesøk i Bærum førstkommende torsdag må jeg ta det forholdsvis rolig for å unngå nye anfall,og deretter blir det mye styr videre de kommende ukene,men det må man bare være med på……..alternativet kan være om ikke katastrofalt,så ihvertfall svært negativt.

Det var den turen 😉


HJEMME IGJEN
Vel hjemme prøvde jeg å sove litt ,trenger jo gjerne det etter 36t uten søvn,men sånnt funker dårlig for meg så da tok jeg på meg joggeskoa og gikk en tur i ok vår-vær i Modum.
Fikk jo beskjed at trening i treningens forstand for meg ikke var noe smart i dag ,så da ble det en gåtur på litt over 2t ,sjekke noen koder på o-poster og etterpå ,om ikke annet føle at en hadde trena med 1t styrke på stuegulvet .