I dag hadde faren min blitt 82år dersom han fremdeles hadde levd.
Han ble desverre bare 46…….så det er da altså 36år siden han fikk et «illebefinnende» som det heter og døde visstnok rimelig kjappt.
Den dagen husker jeg faktisk «som det var i går» og det som var rart den dagen, var at jeg,Tore og Roar Bye var på langtur(altså en løpetur mellom 2.5t og 3t) på Øståsen eller Finnemarka som det også heter….nei det var forresten ikke rart …det var jo søndag og fast «langturdag» for langrennsløpere.
Men det som var rart forteller jeg nå:
. Jeg husker så godt at jeg hørte sirener fra sykebil når vi var på vei tilbake til Hotellet hvor vi startet å løpe og jeg fikk en rar føelse i kroppen………denne rare føelsen skulle vise seg å være noe reelt og traumatisk…….jeg har aldri verken før eller siden hatt noe forhold til «ting som ikke kan forklares» men jeg må si jeg tenker litt på akkurat dette ,fordi det var faktisk en rar /merkelig føelse jeg fikk i kroppen når sirenene fra sykebil nådde inn over meg….så kanskje det var et varsel?? Hvem vet?
Hva er det man sier «det er mye mellom himmel og jord ………..»

PÅ TYTTEBÆRTUR: Faren min og min bestefar Johan Flattum var på tyttebærtur ,også på Øståsen og det var der det skjedde ,men det hadde sannsynligvis skjedd hvor han hadde vært .

De neste timene:
Jeg kunne fortalt mye om de neste timene ,men det er ikke noe poeng…….jeg husker når jeg mottok beskjeden,av hvem,hvordan de oppførte seg,hva som gikk på radio,hvor muttern og søstra mi var……….husker alt. Og da er det kanskje sånn for andre også da som har opplevd traumatiske ting at de husker detaljert fra akkurat den dagen eller de timene.

De neste dagene var jeg vel i sjokk så hva jeg gjorde da husker jeg ikke noen ting av bortsett fra at jeg løp 1time på moane dagen etterpå,fordi det står i treningsdagboka mi.

Begravelsen i Heggen Kirke med fullsatt kirke og jeg som nesten stupte ned i grava var ganske sterk…..men gråt jeg??? «tøffe gutter gråter ikke» kanskje nettopp derfor ble jeg senere psykisk syk??? umulig å si ,det blir bare gjetninger………Jeg personlig tror det kanskje bidro litt men på ingen måte var en direkte årsak….ei heller at fattern dauva,men ja en utløsende faktor var det nok. Men det som ihvertfall er tilfelle er at etter denne opplevelsen og sykdommen i etterkant har jeg blitt mye mer følsom enn jeg var før alt dette…..så noe godt kom det jo ut av det også da .

Fattern hadde 2 brødre Oddvar også kalt Mr.VestreSpone ….derav Oddvar Hellerud`s minneløp …han døde i 1992 ,60år gammel på en skitur på Ringkollen og den beskjeden fikk jeg vel av Thor Håkon Holte …..femmilskongen fra Hokksund……vi var på NorgesCup langrenn i Trøndelag en plass…..mulig det var Rennebu? Og det var også tungt fordi han i tiden etter min fars død nærmest var en «far» for meg og Eli på mange måter.
Den andre broren Ingar ,han er still going strong.

Mine besteforeldre Johan og Olava Hellerud opplevde noe foreldre ikke skal oppleve…….at 2 av deres barn dør før de 🙁 Jeg kan ikke sette meg inn i den situasjonen,men forstår jo at det måtte være (på godt Norsk) helt jævlig.

Livet er urettferdig derfor gjelder det å leve mens man kan for man har ingen garantier uansett hvordan man har levd livet.